Et eventyrland: Kappadokia

Når reisende Paul Lucas beskrev de surrealistiske formene i dette landet tidlig på 1600-tallet, nektet akademikerne i hans land å tro ham. Det måtte offisiell diplomatisk bekreftelse til før verden kunne akseptere at det finnes et sted hvor naturen og mennesket samarbeidet for å avskaffe logikk.

I dag er Cappadocia ikke bare et UNESCO-monument. Det er en "levende" geografi som puster og forandrer seg. Hvis du besøkte for mange år siden, vil du i dag finne et annet Cappadocia, fordi vinden og regnet fortsatt skulpturerer ansiktet dens og minner oss om at ingenting forblir statisk.

Mange kaller det "Det vakre hestenes land". Kanskje det er en turistmyte, et vakkert slagord. Men sannheten ligger dypere: her, i romertiden, ble de mest utsøkte hestene i verden avlet. Deres spor eksisterer fortsatt, hvis du vet hvor du skal lete.

For reisende er Cappadocia den Store tilflukten. Et sted som, ved sin natur, tilbyr beskyttelse. Omgitt av fjellmassiver, var det festningen til de forfulgte. Da inntrengere kom for å plyndre produktene, flyktet ikke innbyggerne; de trakk seg tilbake inn i steinen selv. De hogde ut tuffen, og skapte byer under jorden og klostre i fjellet.

Her fant kristendommen stillheten den trengte for å blomstre. De tidlige kristne bygde ikke bare kirker; de "fødte" dem fra fjellet. Her ble monastisisme grunnlagt; her ga kirkefedrene form til troen.

Og blant disse ravinene, mellom de underjordiske galleri og vinmarkene, svever skyggen av Digenis Akritas fortsatt. Ekkoet av Akritiske sanger forsvant ikke med befolkningsutvekslingen. Det ble roten til flyktningenes minner, antidoten mot glemsel.

I dag sover ikke Cappadocia lenger i sine underjordiske tunneler, men våkner før daggry, når hundrevis av fargerike ballonger stiger til værs. Det er øyeblikket når stillheten til fjellet møter hviskingen fra brennerne, og landskapet blir badet i et lys som synes å komme fra verdens fødsel. Denne "koreografi" i luften er det moderne ansiktet til et sted som klarte å gjøre isolasjon til en global tilkalling, uten å miste sin sjel.

Og når føttene våre berører bakken igjen, ønsker Cappadocia oss velkommen med smakene sine—kraftige smaker født av nødvendighet og tålmodighet. Det er aromaen av Testi Kebab som småkoker i leire før den blir brutt foran våre øyne; det er sødmen av baklava og den jordnære deiligheten av linser. Det er vinen fra lokale vinmarker, hvis røtter har blitt næret av vulkansk aske i århundrer, som tilbyr oss en "gave" av gjestfrihet. Ved hvert bord, i hver slurk vin, minner Cappadocia oss om at livet her er en feiring av sansene, en kontinuitet som begynner ved den gamle vinpressen og når nåtiden.

Hvorfor dra til Cappadocia? Ikke for å se "severdigheter," men for å finne deg selv i et sted hvor overlevelse ble til kunst. For å føle at i en ørken av frykt, kan mennesket alltid hogge sin egen tilflukt.